|
| |
| |
Recife |
| |
Tenk, endelig er vi i
Brasil. Det som vi har gledet oss så lenge til er plutselig en realitet.
Og alt er så bra som forventet.......nei, mye bedre enn forventet.
Folket, varmen, maten, språket, sjøen....ubeskrivelig. Men plutselig
oppdaget jeg at jeg er veldig langt hjemmefra. I høst da vi begynte på
Smyrna, var det veldig langt fra Karmøy til Smyrna. Men nå når vi er
over 10000 km hjemmefra, blir avstand et annet begrep. Ikke kan vi ringe
så ofte som vi vil og til og med SMS blir vanskeligere. (Hint hint....
dere kan jo melde til oss. Husk bare +47 foran nummeret.)Og når
avstanden er så stor, blir det jo litt hjemlengsel også...... Det var
ikke bare bare å si "ha det" til Ruben (snart 5) og Daniel (snart 3) på
flyplassen. De er jo de nydeligste guttene i verden.... og da blir det
savn når du er helt på andre siden av kloden. Og det som skjer da, er
nok velkjent for alle mødre (og kanskje fedre) : Jeg snur meg etter hver
eneste unge jeg går forbi!!!! |
| |
Det var derfor veldig
godt for meg og Karin (som lengter etter 4!) å få være med på
"barneparkering" under søndags kveldsmøte i hovedmenigheten her i
Recife. Da talen skulle begynne ble barna delt inn i 2 klasser, barn fra
0-4 år og fra 5 år og oppover. Menigheten har et hus rett bak
menighetslokalet, som blir brukt til bibelundervisning, søndagsskole
osv. Det var her "barneparkeringen" også holdt til. Den minste klassen
satt som noen lys og hørte på at "læreren" fortalte om miraklene Jesus
gjorde. De var så nydelige, og det gjorde litt vondt og litt godt å være
mor akkurat da. |
 |
| |
- Mariana, som går i menigheten -
og som snakker perfekt Bømlo-dialekt etter 1 år på Bømlo - fungerte som
tolk. Og vi fikk prate med kona til pastoren, Danielly, om barnearbeid i
Brasil og i Norge.
|
 |
 |
- Den yngste datteren til pastorparet, Adriano og
Danielly, lå og sov mens barnemøtet pågikk.
|
 |
Etterpå gikk vi inn i den store klassen. Her var
det litt mer liv.... De hadde fått høre om Noah, og lærte nå en sang
som de skal fremføre på et møte senere. Volumet var høyt og
sambatakten var tydelig. Kjempegøy å få være med å se, både som
barnearbeider og som mor. |
 |
Vil til slutt hilse dere med
Jes 49, 15-16: "Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke
forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke
jeg deg. Se i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står
alltid for meg." Selv om jeg er så langt
hjemmefra, så er det ingenting som kan gjøre det slik at jeg glemmer
barna mine! Men det som er enda mer fantastisk er at Han glemmer oss
aldri!
"Jeg er tegnet i Jesu hender, jeg er tegnet i Jesu
hender. Han har tatt meg i favn, han har skrevet mitt navn. Jeg er
tegnet i Jesu hender!"
Hilsen en svett, men svært fornøyd Irene |
- Karin fikk låne lille Rebekka, og det var nok
ikke fritt for at tankene gikk hjem til hennes egen lille Ingeborg.
|
 |
|
